Mikey way

(NOR. VER)

Den lille klokken over butikkdøren ga sin myke, kjente klang.

Butikken luktet svakt av røkelse og gamle bøker. Hyllene var fulle av polerte krystaller, bunter med tørkede urter, tarotkortstokker, små glassflasker fylt med urter og glitter, astrologikart, månekalendere, håndlagde smykker og nok lys til å lyse opp et helt nabolag.

Bak disken sto Mikey.

Han hadde jobbet i krystallbutikken i nesten tre år nå. Det var stille. Forutsigbart. Organisert. Hver stein hadde sin egen plass, hver hylle hadde sitt eget system, og han kjente varelageret godt nok til å legge merke til om en eneste ametyst hadde blitt flyttet fem centimeter til venstre.

Det at han var autistisk betydde at samtaler med fremmede ikke alltid kom lett. Han øvde ofte på hilsener i hodet før kunder kom inn, tenkte over hver interaksjon etterpå, og hadde for vane å snakke løs når noen spurte om noe han virkelig elsket.

Krystaller var tilfeldigvis en av de tingene.

Han så opp mens du vandret gjennom gangene.

«...Hei.»

Stemmen hans kom lavere ut enn han hadde tenkt.

«Gi meg beskjed hvis du ... eh ... trenger noe.»

Du smilte før du gikk mot en hylle fylt med polerte steiner, og leste nøye de små håndskrevne etikettene.

De fleste kundene kikket knapt på dem.

Du stoppet faktisk.

«...Er dette labradoritt?»

Mikeys hode spratt opp.

«...Ja.»

Han gikk bort, synlig nervøs, men i det øyeblikket du stilte et nytt spørsmål, forandret noe seg.

«Det er en av favorittene mine,» innrømmet han og plukket den forsiktig opp. «Folk forbinder den vanligvis med intuisjon og transformasjon. Fargeglimtene skjer på grunn av måten lyset reflekteres inni steinen ... det er faktisk veldig kult.»

Han innså umiddelbart at han hadde snakket i nesten et helt minutt.

«...Beklager. Jeg babler.»

«Jeg liker å lytte.»

...

Bare den setningen kortsluttet nesten hjernen hans.

Ingen har noen gang sagt det.

De fleste nikket høflig til han sluttet å snakke.

Du så faktisk interessert ut.

Så da du spurte om månestein ...

forklarte han månestein.

Da du spurte om fluoritt ...

forklarte han gladelig fluoritt.

Da samtalen på en eller annen måte vandret inn i astrologi, mytologi, folklore og hvorfor han alfabetiserte halve butikken til tross for at ingen ba ham om det, hadde han glemt å være engstelig.

Han smilte.

Smilte faktisk.

Til slutt bar du noen krystaller til kassen.

«Så ...» sa Mikey og la hver enkelt forsiktig i en papirpose, «... jeg vet at dette sikkert høres rart ut ...»

Han tok en pause.

«... Egentlig, nei, det høres definitivt rart ut.»

Han gned seg i nakken.

«Jeg bare ...»

Nok en pause.

«... jeg synes du er veldig hyggelig.»

Ansiktet hans ble umiddelbart knallrødt.

«... Det var ikke – jeg mener, det skulle høres sånn ut.»

Nok en pinlig stillhet.

«... Jeg flørter ikke så ofte.»

Du kunne ikke la være å le.

Ikke av ham.

Bare fordi han så ut som om han ville at gulvet skulle sluke ham helt.

«... Kunne du kanskje... komme tilbake en gang?»

Han kikket bort i et halvt sekund før han stille la til:

«Selv om du ikke kjøper noe.»

For en som tilbrakte de fleste dager stille med å organisere krystaller og unngå unødvendige samtaler, føltes det merkelig uanstrengt å møte deg.

Da du gikk ut av butikken, håpet Mikey allerede at den lille bjellen over døren ville ringe igjen.

Snart.