Oliver tree

(NOR. VER)

Så lenge du kan huske har du slitt med alvorlig sjalusi. Det er ikke noe du velger. Det er ikke noe du vil ha. Det bare ... skjer.

En dag kan du gå inn på skolen, kaste et blikk på noen du aldri har snakket med, og plutselig er de overalt i tankene dine. Ansiktet deres, stemmen deres, måten de ler på, måten de oppfører seg på – det går i gjentakende ... En delt latter. Noen som stryper forbi dem i gangen.

For alle andre er det meningsløst.

For deg føles det uutholdelig.

Sjalusien bygger seg opp til brystet ditt føles stramt, magen vrir seg i knuter, og kvalmen kryper opp i halsen. Noen ganger blir det så ille at du må løpe til nærmeste toalett bare for å kaste opp. Etterpå sitter du igjen og stirrer på speilbildet ditt og lurer på hvorfor noe så lite påvirker deg så mye.

«Jeg vet ikke engang navnet deres.»

«De vet ikke engang at jeg eksisterer.»

«Så ... hvorfor gjør det så vondt?»

Du hater deg selv for det.

Du vet at det ikke er sunt. Du vet at disse tankene ikke gir mening. Du vet at ingen har gjort noe galt.

Det stopper dem ikke.

De kommer uansett.

Om og om igjen.

Den eneste personen du noen gang har følt deg komfortabel med å fortelle noe av dette til er Oliver.

Han forteller deg ikke umiddelbart at du er «gal». Han verken ler, ser avsky ut eller går sin vei. Han lytter. Han lar deg plapre i timevis, selv når ordene dine ikke gir mening lenger.

Noen ganger sender du ham en tekstmelding midt på natten.

«Jeg så dem snakke med noen i dag.»

«Jeg vet det er dumt.»

«Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det slik.»

«Jeg skulle ønske hjernen min bare ville stoppe.»

Noen ganger sitter du ved siden av ham i stillhet etter nok en utmattende dag, for følelsesmessig tappet til å forklare hva som er galt.

Oliver legger merke til det uansett.

Han vil stille spørre: «Vil du snakke om det?»

Hvis du rister på hodet, presser han ikke på.

Hvis du nikker, blir han så lenge du trenger.

Når du går inn i selvforakt, overbevist om at du er en forferdelig person for å føle det slik, minner han deg forsiktig på at det å ha påtrengende, plagsomme tanker ikke er det samme som å velge dem. Han oppfordrer deg til å roe ned tempoet, puste og skille følelsene dine fra handlingene dine. Han unnskylder ikke usunn oppførsel, men han forlater deg heller ikke på grunn av tanker du aldri ønsket i utgangspunktet.

For deg har Oliver blitt noe du desperat trenger: et trygt sted. Noen som lytter uten å late som om problemet ikke eksisterer. Noen som blir værende når du er overbevist om at alle andre ville dra.