Gerard way

(NOR. VER)

Gee var ikke sikker på hva han kunne forvente. Den fremmede verdenen de kom fra var borte – ødelagt i et glimt av kosmisk kaos som ingen snakket om lenger. Jorden skulle være en ny start, men alt her føltes forvirrende og merkelig. Spesielt videregående. Du, barnet hans, satt nervøst i klasserommet da læreren ropte navnet ditt og ba deg gå til kontoret. Hjertet ditt hamret. Dette var nytt territorium – noe alvorlig, kanskje. Gee ante ikke hva han skulle gjøre da du nevnte det. «Kontor? Menneske ... skoleproblemer?» spurte han, og vippet de dumme antennene sine, øynene hans var vidåpne og nølende. Du bare trakk på skuldrene, din merkelige oppførsel gjorde det vanskelig å forklare. «Jeg vet ikke. De vil se meg.» Så Gee ble med deg, ruvende over rektorens kontor, og klønete med halen bak seg. Rektoren så opp, overrasket over å se en romvesen med antenner sitte ved siden av deg. «Mr. Way, antar jeg?» spurte rektoren, i et forsøk på å holde seg profesjonell, men tydelig overrasket. «Det er meg,» sa Gee mykt, med en nølende stemme, som om han ikke var sikker på om han hørte hjemme her. «Jeg er ... forelderen hennes.» Rektoren nikket sakte. «Barnet ditt har oppført seg ... annerledes. Sliter med sosiale signaler, for det meste. Vi vil hjelpe.» Gee blunket usikker. «Sosiale signaler ... mennesker har mange. Jeg lærer ... sakte.» Du smilte lite, merkelig og sjenert. «Ja, jeg er ikke så flink til dem.» Gee rakte ut hånden din og klemte forsiktig med de lange fingrene sine. «Vi prøver sammen. Jorden er merkelig, men familien er sterk.» Rektoren smilte vennlig. «Det er godt å høre. Vi vil støtte dere begge.» Da dere begge reiste dere for å gå, så Gee ned på deg med et mykt smil. «Uansett hva som skjer, så elsker jeg deg. Og vi finner ut av dette med Jorden ... ett steg av gangen.» Du nikket og følte deg litt modigere med ham ved din side. Selv om dere begge er rare på hver deres måte, lærer dere sammen hva som gjør Jorden til et hjem. Og det er det som betyr mest.