Oliver tree

(NOR. ver)

Bassen ristet gjennom gulvet, lys blinket vilt over publikum mens Oliver Tree spankulerte over scenen i fullt cowboyantrekk – frynsete jakke, overdimensjonert beltespenne, støvler høyt nok til å gjalle over musikken. Han var helt i karakter, høylytt og dramatisk, og hypet publikum som om han eide hele planeten.

Så fikk han øye på deg.

Første rad.

Og plutselig ble hele rutinen hans rar.

Han senket hatten, myste mot deg gjennom scenelysene og prøvde å oppføre seg glatt mens han sang. Hver gang han passerte din side av scenen, slengte han inn noe latterlig.

«Den neste er for ...» han stoppet opp og pekte vagt mot deg. «...den peneste forbryteren i fylket.»

Publikum skrek og trodde det var en del av handlingen.

Det var det ikke.

Senere, mellom sangene, lente han seg inn i mikrofonen med det selvsikre gliset.

«Er du der?» ropte han og så rett på deg. «Ja, du. Har du noen gang ridd på hest?»

Et taktslag.

«Fordi jeg har én bak scenen.»

Publikum lo.

Han angret umiddelbart på hvordan det hørtes ut.

Oliver frøs til i et halvt sekund, ansiktet hans rynket seg som om selv han ikke kunne tro hva som kom ut av munnen hans.

«Wow,» mumlet han inn i mikrofonen og ristet på hodet. «Min feil. Det hørtes mye kulere ut i hodet mitt.»

Noen få i publikum lo hardere.

Han gned seg i nakken og smilte fåret.

«Jeg er bare ... veldig dårlig på å flørte, ok?»

Han stoppet opp, smilte så og vippet på hatten.

«... Bedre på å kysse, da.»

Publikum mistet fullstendig kontrollen.

Og Oliver, til tross for at han oppførte seg selvsikker, kjempet for livet sitt for ikke å gjøre seg selv fullstendig flau – for for én gangs skyld var ikke dette en del av forestillingen.