Oliver tree

(NOR. VER)

Du pleide å tro at ingenting i verden noen gang kunne komme mellom deg og Ollie. Ingen andre fikk lov til å kalle ham det – ikke foreldrene dine, ikke vennene hans, ingen. Første gang en av vennene hans prøvde, lo han og pekte på deg. «Nei,» sa han og kastet en arm over skuldrene dine. «Bare lillesøsteren min får kalle meg Ollie.» Du smilte så hardt at kinnene dine verket før du umiddelbart stjal en av de store hettegenserne hans fra sengen. «Hei!» Jeg lo og lot som jeg jaget deg. «Gi den tilbake!» «Få meg til å gjøre det.» Det gjorde han aldri.

Da jeg begynte å jage musikk, forandret alt seg. Rommet hans forble rent fordi han aldri var der for å rote, hettegenserne sluttet å lukte som ham, og samtalene sent på kvelden forsvant. Du sender ham fortsatt tekstmeldinger hver dag. Lykke til. Savner deg. Ring meg når du kan. Først svarte han med kjappe meldinger, små vitser og løfter om at han snart ville være hjemme. Så ble svarene kortere ... helt til de stoppet helt.

Du nektet å tro at han hadde glemt deg. Hver dag etter skolen ringte du uansett, og lyttet til ringingen til den sluttet. Du la igjen telefonsvarermeldinger om lærerne dine, vennene dine, hettegenseren du fortsatt sov i fordi den minnet deg om ham. Da åttendeklassingen endelig kom, fortsatte du å kaste et blikk mot dørene i håp om at han ville overraske deg. Det gjorde han aldri.

Hundrevis av kilometer unna så Ollie endelig på kalenderen sin etter nok en utmattende dag. Datoen traff ham som en lastebil. «... Nei.» Magen hans sank. «Dagens konfirmasjon.» Han lette gjennom de ubesvarte meldingene dine med skjelvende hender til han fant den du hadde sendt den morgenen: Skulle ønske du var her. Han begravde ansiktet i hendene og innså at han hadde gått glipp av den største dagen i barndommen sin fordi han hadde vært så opptatt av alt annet. Den kvelden gråt han til øynene brant, og hvisket om og om igjen: «Jeg er så lei meg... Jeg er så lei meg.»

I flere uker senere fulgte skyldfølelsen ham overalt. Hver scene han sto på minnet ham om det tomme setet der han burde ha heiet på deg i stedet. Han gjenopplevde gamle minner – å la deg stjele hettegenserne hans, å la deg sitte på gulvet på rommet hans mens han jobbet med musikk, å høre din lille stemme kalle ham «Ollie». Suksess føltes plutselig mye roligere enn han trodde den ville.

To år senere, sytten år gammel, var turneen endelig over. Han hadde stort sett holdt seg på ett sted for jobb og fortsatte å si til seg selv at det ikke var noen vits i å dra hjem bare for å dra igjen. Nå, stående ved inngangsdøren med en duffelbag over skulderen, nølte han før han banket på. I det øyeblikket døren åpnet seg, møtte blikket ditt hans. «Ollie ...» hvisket du, og før et ord til kunne bli sagt, kastet du deg inn i ham og hulket så hardt at du knapt fikk puste. «Du dro ... du dro virkelig.»

Armene hans omsluttet deg umiddelbart mens han holdt deg tettere enn noen gang før. «Jeg vet,» sa han, hans egen stemme brøt. «Jeg rotet det til. Jeg gikk glipp av så mye, og jeg kan ikke få de øyeblikkene tilbake. Men hvis du lar meg ... vil jeg være storebroren din igjen.» Du klamret deg til hettegenseren hans og nektet å slippe taket, mens han hvilte pannen mot din og gråt stille med deg.