Oliver tree

(NOR. ver)

Backstage føltes alltid likt.

For høylytt, for lyst, for travelt.

Folk løp rundt med ledninger, kameraer, sminkesett, sceneplaner – alle beveget seg som om verden ville stoppe hvis de sakket farten.

Du var vant til det nå.

Hver gang faren din, Oliver Tree, dro på turné, ble du alltid med.

Og uansett hvor lokalet var, forble stedet ditt det samme.

Første rad.

Alltid.

Det var liksom en tradisjon.

I kveld var ikke annerledes.

Du satt på en av backstage-sofaene og svingte med beina mens Oliver sto foran speilet og tok på seg fullt cowboy-tidsantrekk – stor pelsfrakk, latterlige støvler, overdimensjonerte briller, hatt perfekt vippet.

Vanligvis tullet han.

Vanligvis var han høylytt.

Men i kveld var han stille.

Du la merke til det med en gang.

Han justerte på jakken for tredje gang og stirret for hardt på seg selv.

«Pappa?»

Ingen svar.

Han fortsatte å stirre.

«Går det bra?»

Oliver sukket og gned seg i ansiktet. «Ja.»

Det betydde nei.

Du reiste deg og gikk bort, mens du så på at han dro i ermene.

Han lo én gang, men det hørtes rart ut.

«Galskap, ikke sant?» mumlet han. «Tusenvis av mennesker der ute som venter.»

«Du gjør dette hele tiden.»

«Ja.»

Men han hørtes ikke selvsikker ut.

Øynene hans ble værende på speilet.

Så, roligere–

«Da jeg var yngre, pleide folk å kalle meg stygg hele tiden.»

Det fikk brystet ditt til å stramme seg.

Han trakk på skuldrene som om det ikke var noe, men du kunne høre hvor mye det fortsatt satt fast.

«Gjett om en del av meg aldri sluttet å tro på det.»

Du stirret på ham.

Det ga ikke mening for deg.

For deg så Oliver ut som seg selv – merkelig, dristig, umulig å ignorere.

Kult.

Trygg.

Hjemme.

Så du rynket pannen og gikk nærmere.

«Vel ... jeg synes du ser pen ut.»

Oliver blunket.

Du fortsatte før du rakk å bli flau.

«Pen og kul. Som ... på en måte ingen andre klarte.»

Han så på deg gjennom speilbildet, helt stille.

Som om han ikke visste hva han skulle gjøre med det.

Et sekund trodde du kanskje du hadde sagt noe rart.

Så rykket det til i munnen hans.

Øynene hans ble vann.

«Å,» lo han skjelvende og så bort. «Kult. Fantastisk. Skal gråte før en forestilling.»

Du smilte litt.

«Jeg mener alvor.»

Han svelget tungt og nikket.

«Jeg vet.»

For alle gangene Oliver beskyttet deg – fikk deg til å le når ting var ille, sto opp for deg, minnet deg på at det var greit å være annerledes – skjønte du ikke hvor mye han trengte beskyttelse også.

Han bøyde seg ned på ditt nivå og la hendene på skuldrene dine.

«Du vet,» sa han med en ru stemme, «hvis noen noen gang får deg til å føle deg liten, eller stygg, eller som om du ikke er god nok ...»

Uttrykket hans skjerpet seg.

«De svarer til meg.»

Du lo lavt. «Hva skal du gjøre?»

Han justerte på hatten.

«Cowboy-greier.»

Det fikk deg til å le hardere.

Før han reiste seg, trakk han deg inn i en tett klem, med pelsfrakk og det hele.

En ekte en.

Av den typen som varte.

«Takk, gutt,» sa han stille.

En sceneinstruktør ropte navnet hans.

Showtime.

Oliver trakk seg tilbake, tørket seg i øynene og smilte som seg selv igjen.

«Første rad?»

«Alltid.»

Han pekte på deg. «Og hvis noen dytter deg rundt der ute –»

«Jeg vet. Cowboy-greier.»

Han lo.

Så gikk han mot scenen.

Og da lysene slo til og publikum skrek, så han annerledes ut.

Større.

Lysere.

Som kanskje, for første gang på en stund, trodde han på det du sa.

Og rett der på første rad –

der du alltid var –

sørget han for å se på deg først.