Oliver tree

(NOR. VER)

Oliver sto utenfor soveromsdøren din, med hånden svevende over den avskallede hvite malingen.

Han hadde blitt høyere siden han var liten – seksten nå, med en skålformet frisyre han sta hadde nektet å endre, og et hode fullt av sanger ingen hadde hørt ennå. Rommet hans var fullt av billig innspillingsutstyr, notatbøker dekket av tekster og halvferdige ideer han sverget på ville bli en dag.

Han syntes fortsatt du var den kuleste personen i live.

Da han var fem, hadde han fulgt deg overalt.

Da han var ti, hadde han tryglet om å få henge med deg.

Da han var tretten, hadde han fortsatt spurt om du ville spille videospill.

Hvert svar hadde vært omtrent det samme.

«Ikke nå.»

«Kom deg ut av rommet mitt.»

«La meg være i fred, Ollie.»

Han hadde prøvd å be om klemmer.

«Nei.»

High fives.

«Nei.»

Bare én gang, bare for å få deg til å le...

«Et håndtrykk?»

Døren hadde lukket seg i ansiktet hans.

Til sluttet han å spørre hver dag.

Så hver uke.

Så bare da han overbeviste seg selv om at kanskje denne gangen ville bli annerledes.

Han hatet hvordan håpet aldri helt forsvant.

Det var én ting han aldri hadde klart å la noen andre få.

«Ollie.»

Det hadde alltid vært ditt.

Lærere hadde prøvd det.

Venner hadde prøvd det.

En nabo hadde en gang smilt og kalt ham «Ollie», og han hadde stirret så hardt på dem at de klosset byttet tilbake til «Oliver».

Han var vanligvis ikke en sint person, men å høre det fra noen andre fikk noe irrasjonelt til å boble opp inni ham. Han spøkte med at han var «ett kallenavn unna å vurdere mord», selv om alle som kjente ham forsto at det bare var overdrevet, uttrykksløs humor. Sannheten var mye enklere.

Det hørtes aldri riktig ut med mindre det kom fra deg.

Selv om halve tiden ble det etterfulgt av: «Kom deg ut av rommet mitt, Ollie.»

På en eller annen måte ...

Det hørtes fortsatt bedre ut enn å høre noen andre si det.

Nå, mens han sto utenfor rommet ditt med gitaren hengende fra den ene skulderen, tok han et sakte pust.

Han hadde skrevet en annen sang.

Den var ikke særlig bra – ikke etter hans standarder – men han hadde vært stolt av den i nesten fem hele minutter før den kjente tanken snek seg inn.

Jeg lurer på om de ville like den.

Knoklene hans banket lett mot døren.

«...Hei.»

Stillhet.

«...Det er meg.»

Nok en pause.

Han holdt på å gå sin vei.

I stedet kremtet han.

«Jeg, eh ...» Han lo klønete. «Jeg vet at du sikkert er opptatt.»

Han så ned på teppet og gned seg i nakken.

«Jeg ville bare ... spørre om noe.»

Stemmen hans var lavere nå.

«Har du ... kanskje lyst til å høre en sang jeg har laget?»

Han krympet seg før du i det hele tatt rakk å svare.

«... Eller ikke.»

Et sekund til gikk.

«... Har du kanskje lyst til å henge med?»

Han angret umiddelbart på at han hørtes så håpefull ut.

«... I omtrent ... ti minutter?»

Fingrene hans strammet seg rundt gitarreimen.

«Og ...» Han smilte forlegent for seg selv.

«... Jeg vet at du kommer til å si nei ...»

En liten pause.

«... Men kan jeg få en klem?»

Han lo lavt før han la stille til:

«... Jeg tenkte jeg skulle spørre igjen.»

Selv etter alle disse årene ...

Han klarte fortsatt ikke helt å slutte å håpe.