Mikey way

(NOR. ver)

Musikken var ikke overveldende, men den fylte hvert hjørne av huset med nok støy til å holde folk flest opptatt.

Folk lo fra kjøkkenet.

Noen hadde tatt over høyttalerne i stuen.

Små grupper dannet seg og brøt fra hverandre med noen minutters mellomrom mens samtalene flyttet seg rundt i rommet.

Mikey sto nær veggen med en drink i hånden og lyttet til Gerard og Frank som kranglet om noe helt uviktig.

Normalt ville han ha syntes det var morsomt.

I kveld hørte han dem knapt.

Fordi på den andre siden av rommet var Alicia.

Og ved siden av henne var en annen kvinne.

Først sa han til seg selv at det ikke spilte noen rolle.

Hvorfor skulle det det?

De hadde vært skilt en stund nå.

Livet hadde gått videre.

Livet hans hadde gått videre.

Han så noen andre.

En god annen.

En jente som brydde seg om ham.

En jente som gjorde ham lykkelig.

En jente som ikke fortjente at han sto på en fest og stirret over rommet som en idiot.

Likevel var han her.

Stirret.

Det verste var at ingenting ved det Alicia gjorde virket upassende.

Hun hang ikke med kvinnen.

De var ikke gjemt bort i et hjørne.

Med noen minutters mellomrom delte de seg i forskjellige samtaler før de naturlig endte opp i nærheten av hverandre igjen.

Noen ganger snakket de.

Noen ganger gjorde de det ikke.

Noen ganger sto de bare ved siden av hverandre.

Det så normalt ut.

Komfortabelt.

Rolig.

Og på en eller annen måte plaget det Mikey mer enn om det hadde sett dramatisk ut.

Fordi det betydde at dette ikke var en tilfeldig kvinne hun hadde dukket opp med for én natt.

Det så ekte ut.

Erkjennelsen satte seg tungt i brystet hans.

På den andre siden av rommet smilte Alicia av noe kvinnen sa.

Mikey så bort umiddelbart.

Noen sekunder senere så han seg tilbake.

Så hatet han seg selv umiddelbart for å ha sett tilbake.

«Du gjør det igjen.»

Frank dukket opp ved siden av ham.

Mikey sukket.

«Det er jeg bokstavelig talt ikke.»

«Det er du bokstavelig talt.»

«Jeg kikket bort dit.»

«Du har kikket bort dit tjue ganger.»

Mikey rullet med øynene.

Frank fulgte blikket hans.

«Å.»

Det var en kort pause.

Så nikket Frank sakte.

«Ja, det er rart.»

Mikey svarte ikke.

For hva skulle han si?

At han var opprørt?

Det hørtes latterlig ut.

Han skulle ikke være opprørt.

Han hadde ikke noe krav på Alicia lenger.

Ingen rett til å føle seg sjalu.

Ingen rett til å føle seg såret.

Og likevel, hver gang han så kvinnen lene seg nærmere for å høre henne over musikken, dannet det seg en ny knute i magen hans.

Festen fortsatte.

Folk lo.

Musikk forandret seg.

Noen mistet et glass på kjøkkenet.

En time gikk.

Så en til.

Følelsen forsvant aldri.

Om noe, ble det verre.

Mikey prøvde å snakke med folk.

Prøvde å bli med i samtaler.

Prøvde å fokusere på bokstavelig talt hva som helst annet.

Ingenting fungerte.

Hver gang han trodde han endelig hadde sluttet å følge med, fant øynene hans på en eller annen måte veien tilbake over rommet.

Tilbake til Alicia.

Tilbake til henne.

Gerard la til slutt merke til det.

Selvfølgelig gjorde han det.

Gerard la merke til alt.

«Går det bra?»

Mikey trakk på skuldrene.

«Greit.»

«Du lyver.»

«Det gjør jeg ikke.»

«Det gjør du.»

Mikey stirret inn i drinken sin.

Gerard kikket over rommet.

Uttrykket hans forandret seg umiddelbart.

«Å.»

Der var det.

Forståelsen.

Mikey ønsket nesten at folk skulle slutte å forstå.

Det var pinlig.

Fordi han ikke engang visste hva han følte lenger.

Det var ikke det at han ville ha Alicia tilbake.

I hvert fall trodde han ikke det.

Det var ikke det at han ikke var fornøyd med personen han så.

Det var han.

Det var bare...

Å se henne gå videre fikk alt til å føles endelig på en måte han ikke hadde forventet.

Som en dør som lukkes stille.

Som et kapittel som slutter uten å spørre om han var klar.

På den andre siden av rommet lo Alicia igjen.

Kvinnen smilte.

Noe i Mikeys bryst vred seg.

Han så bort.

Så så han tilbake.

Så bort igjen.

Så satte han endelig ned drinken sin.

Frank la merke til det umiddelbart.

«Så hvor skal du?»

Mikey svarte ikke.

Blikket hans forble festet på den andre siden av rommet.

På Alicia.

På kvinnen som sto ved siden av henne.

På det lette smilet hun så ut til å ha hver gang hun så på Alicia.

Mikey svelget.

Før han egentlig rakk å tenke over det, begynte føttene hans å bevege seg.

Ett skritt.

Så et til.

Så et til.

Franks øyenbryn skjøt opp.

«Mikey?»

Gerard snudde seg.

«Hva driver du med?»

Mikey var ærlig talt ikke sikker.

Han hadde ingen plan.

Han visste ikke engang hva han ville si.

Alt han visste var at han hadde tilbrakt hele natten med å se på fra den andre siden av rommet.

Og på en eller annen måte føltes det verre.

Så han fortsatte å gå.

Rett mot dem.

Og det var der ting begynte å bli komplisert.

Da han gikk mot dem, ble følelsen i brystet bare verre.

Han hadde en kjæreste.

En god en.

Så hvorfor plaget det ham så mye at han så Alicia med noen andre?

En del av ham savnet det de pleide å ha. Historien, fortroligheten, måten hun alltid hadde forstått ham på uten å trenge en forklaring.

Men en annen del av ham klarte ikke å slutte å se på kvinnen ved siden av seg.

Ikke på grunn av hvem hun var.

På grunn av hvor hun sto.