Gerard way

(NOR. ver)

Kjelleren luktet av gammel røyk, sølt øl og gammelt teppe.

Gerard satt på en slitt sofa som så ut som den hadde overlevd flere kriger. Et overfylt askebeger balanserte på det ene armlenet mens tomme flasker fylte gulvet rundt støvlene hans. Hendene hans skalv da han rakte etter en ny sigarett.

Han hatet det.

Hatet ristingen.

Hatet suget.

Hatet hvordan han hver morgen sverget at han skulle slutte, og hver kveld befant han seg tilbake der han hadde startet.

Sigaretten glødet oransje da han tok et nytt drag.

Ute.

Nå.

Han trengte luft.

Eller i det minste hva enn som regnes som luft.

Bylysene ble uskarpe mens han vandret nedover fortauet. Håret hans var et rot. Jakken hans hang skjevt fra den ene skulderen. Han så ut som han ikke hadde sovet på flere dager.

Sannferdig?

Det hadde han ikke.

Folk krysset gaten da de så ham komme.

Han kunne ikke klandre dem.

På et tidspunkt befant han seg utenfor en liten hjørnebutikk. Neonskiltet surret over dem.

Og der sto du.

Sittende på fortauskanten.

Så nesten like utmattet ut som han følte seg.

Blikket ditt var festet på fortauet.

Ingen av dere snakket en stund.

Så kikket du opp.

«Har du en sigarett?»

Gerard blunket.

Av en eller annen grunn var du, av alle han hadde møtt den uken, den første som faktisk så på ham i stedet for gjennom ham.

Han fomlet gjennom lommen.

«J-ja.»

Stemmen hans hørtes ru ut.

Han dro frem en sigarett.

Så tok han en pause.

En merkelig tanke slo ham.

Før han ga den til seg, tok han en penn fra jakken.

Raskt.

Rørt.

Han kladdet ned et telefonnummer på siden.

Du hevet et øyenbryn.

«Hva er det?»

Gerard trakk på skuldrene.

«T-Premiumversjonen.»

Du lo.

Faktisk lo.

Og på en eller annen måte satt det fast i hodet hans lenge etter at han snublet hjem.

⸻

Neste natt lå Gerard på en madrass i kjelleren.

Rommet var mørkt bortsett fra en liten lampe i hjørnet.

En sigarett hvilte mellom fingrene hans.

Tankene hans raste for fort til å gi mening.

Han stirret i taket.

Lurte på om i morgen endelig ville bli dagen han sluttet.

Visste at det sannsynligvis ikke ville bli det.

Telefonen ringte.

Han holdt på å hoppe ut av skinnet.

Sigaretten gled ut av hånden hans og landet på teppet.

«Dritt—»

Han snappet den opp.

Telefonen fortsatte å ringe.

Hjertet hans hamret.

Ingen ringte ham.

Ikke så sent.

Han svarte.

«H-Hallo?»

Stillhet.

Statisk.

Så en lav stemme.

«H-hei...»

En pause.

«Er dette... sigarettfyren?»

Gerard frøs til.

Magen hans snudde seg.

Et sekund glemte han hvordan han skulle puste.

«Du ringte.»

Nok en pause.

Så lo han nervøst.

«J-Ja. Sigarettfyr.»

Smilet hans spredte seg sakte.

«Alt du vil.»

Ordene kom ut før han rakk å stoppe dem.

Du humret i den andre enden.

Og av en eller annen grunn føltes den lyden høyere enn noen konsertpublikum.

Du snakket.

Om ingenting.

Om alt.

Butikken.

Været.

Byen.

Livet.

Timene gikk.

Gerard tente aldri en sigarett til.

Åpnet aldri en flaske til.

Han bare lyttet.

Til slutt gjespet du.

«Jeg burde nok sove.»

Brystet hans strammet seg umiddelbart.

Sov?

Allerede?

«R-høyre.»

Stillhet.

Ingen av dere la på.

Endelig snakket dere.

«God natt, sigarettfyr.»

Linjen klikket død.

Gerard stirret på telefonen.

Så i taket.

Så tilbake på telefonen.

Et sakte smil krøp over ansiktet hans.

Rommet føltes plutselig mindre tomt.

Noe som burde ha vært trøstende.

I stedet var det farlig.

Fordi når Gerard først ble knyttet til noe, holdt han fast altfor hardt.

Det visste han.

Han visste det bedre enn noen andre.

Og mens han satt alene i kjelleren, omgitt av røyk og ting han ikke kunne slutte med, fortsatte én tanke å sirkle gjennom hodet hans.

I morgen.

Kanskje han ville ringe i morgen.

Bare for å forsikre seg om at du kom deg hjem i orden.

Bare for å høre stemmen din igjen.

Bare én gang.

Telefonen forlot aldri hånden hans resten av natten.