Gerard way

(NOR. ver)

Kjelleren luktet støv, gammel kaffe og gitarstrenger.

Regn pisket mot det lille vinduet nær taket, og TV-en glødet lavt i hjørnet, en eller annen skrekkfilm sent på kvelden med nesten skrudd av.

Gerard var i tjueårene, utmattet, satt på gulvet i revne jeans og en gammel svart skjorte, med en skissebok åpen, men urørt. Halvferdige tegninger dekket teppet. Tomme brusbokser også.

Stedet var et rot.

Det var han også.

Og ærlig talt? Det var du også.

Ti år gammel satt du en meter unna ham, med knærne trukket opp til brystet, overdimensjonerte hettegensermer hengende over hendene, og stirret på TV-en som om det personlig fornærmet deg.

Ingen av dere hadde snakket på tjue minutter.

Det var ikke pinlig.

Det var bare normalt.

Gerard kikket bort.

«Vet du,» sa han og gned seg i øynene, «det er rart hvor mye du oppfører deg som meg.»

Du så ikke bort fra filmen.

«Det høres uheldig ut.»

Han lo lavt.

Det var en annen ting.

Du hørtes også ut som ham.

Samme tørre sarkasme. Samme merkelige stillhet inntil du hadde noe verdt å si. Samme vane med å være oppe for sent fordi hjernen ikke ville slå seg av.

Det skremte ham noen ganger.

Ikke på en dårlig måte.

Bare på den måten – hvordan lagde jeg en liten klone av meg selv?

Han lente seg tilbake mot sofaen.

«Da jeg var på din alder,» begynte han.

Du stønnet.

«Å nei.»

Han smilte lurt. «Jeg mener alvor.»

«Du er gammel.»

«Jeg er liksom tjuefem.»

«Gammel.»

Det fikk ham til å fnyse.

Filmen fortsatte å spille, men ingen av dere så egentlig på lenger.

«Har du noen gang følt at», sa Gerard og stirret i taket, «du er liksom utenfor alt? Som om alle andre fikk instruksjoner om hvordan man skal være en person, og du ikke gjorde det?»

Du så bort på ham.

Det var greia med faren din.

Han sa nøyaktig de tankene du hadde, men ikke visste hvordan han skulle forklare.

«Hele tiden», sa du.

Han nikket som om han forventet det.

«Ja.»

Stillhet igjen.

Komfortabel stillhet.

Så snakket du.

«Tror du at det å være rar er arvelig?»

Gerard lo, høyere denne gangen.

«Å, absolutt.»

«Kult.»

«Hvorfor?»

Du trakk på skuldrene.

«Bare sjekket om jeg kan klandre deg.»

Han smilte og kastet et krøllete papir mot hodet ditt.

Du kastet det tilbake.

Bommet.

Han bommet også.

Dere var begge forferdelige til å sikte.

Typisk.

Senere, rundt klokken ett om morgenen, lå dere begge halvveis i sofaen. Skrekkfilmen gikk fortsatt, Gerards arm hang over ryggputene mens hodet ditt hvilte mot skulderen hans.

Han så ned på deg, med rotete hår, slitne øyne, den samme rastløse energien han kjente altfor godt.

Det var rart.

Å oppdra et barn når han fortsatt følte seg som et selv.

Men på en eller annen måte, selv i den ødelagte kjelleren uten plan og knapt nok penger, føltes det greit.

Som om det kanskje ikke var så ille å være fortapt når man ikke var alene.

Før du sovnet, mumlet du:

«Pappa?»

«Ja?»

«Hvis jeg blir akkurat som deg...»

Han hevet et øyenbryn.

«... betyr det at jeg også vil være dårlig til å snakke med folk?»

Gerard lo stille ut i mørket.

«Ja,» sa han. «Men du vil være flink til å overleve dem.»

Og på en eller annen måte, for dere begge, føltes det som nok.