Frank iero

(NOR. ver)

⸻

Badet var dugget, damp krøllet seg under døren mens vannet fortsatte å renne mye lenger enn vanlig.

Frank Iero banket to ganger mot treverket, rastløs.

«Hei – du har vært der inne i evigheter.»

Et øyeblikk.

Så stengte vannet.

Da døren sprakk opp, kom partneren hans ut, med spente skuldre, og unngikk blikket hans. Noe var galt umiddelbart – for stille, for stivt.

Frank rynket pannen.

«Hva skjedde?»

«Ingenting.»

Han kjøpte det ikke.

Øynene hans smalnet og fanget måten de fortsatte å dra håndkleet lavere over beina.

«Vis meg lårene dine.»

De frøs til.

I et sekund rørte ingen av dem seg.

Så, motvillig, flyttet de på håndkleet akkurat nok til at han kunne se merkene – rå, sinte, nok til at han fikk magen til å falle.

Franks uttrykk forandret seg umiddelbart, alle skarpe kanter borte.

«Det var ikke en ulykke.»

Stillhet.

Han pustet tungt ut og gned en hånd over ansiktet før han bøyde seg litt ned for å møte blikket deres.

«Snakk med meg.»

De ristet på hodet.

Frank ble der uansett, stødig og sta.

«Du trenger ikke å takle hva dette enn er alene,» sa han stille. «Ikke med meg her.»

Rommet forble stille bortsett fra den dryppende dusjen bak dem.

Og for første gang den kvelden så de på ham.

Ikke løst. Ikke ok.

Men kanskje klar til å snakke.

⸻