Frank iero

(NOR. ver)

TV-en hadde spilt en eller annen tilfeldig skrekkfilm i nesten en time, men ingen av dere fulgte med lenger. Du og Frank Iero hadde brukt hele ettermiddagen på å gjøre narr av dialogen, og kaste popcorn på skjermen hver gang en karakter tok en forferdelig avgjørelse.

På et tidspunkt hadde alle andre vandret av gårde, og etterlatt dere to med sofaen helt for dere selv.

Du hadde sittet ved siden av ham helt til han spøkefullt klaget over at du tok for mye plass.

«Så flytt meg da», utfordret du.

Uten et ord til grep Frank håndleddet ditt, lo og dro deg over deg til du landet på fanget hans med et overrasket hyl.

«Der», sa han stolt. «Problemet er løst.»

«Du er så rar.»

«Det kreves en for å kjenne en.»

Du himlet med øynene, men ble værende akkurat der du var og gjorde deg komfortabel mens han rakte over etter popcornbollen. Han balanserte den på den ene armen mens han prøvde å ikke søle den hver gang han lo.

«Dette er sannsynligvis den dummeste måten vi noen gang har sett en film på.»

«Og likevel,» sa Frank og pekte dramatisk på skjermen, «er den også den beste.»

Det kunne man ikke være imot.

Filmen fortsatte å spille i bakgrunnen mens dere to snakket om musikk, gamle minner og absolutt ingenting viktig. Med noen minutters mellomrom begynte en av dere å le igjen og glemte hva samtalen i det hele tatt hadde handlet om.

Da rulleteksten rullet, kunne ingen av dere huske filmens handling – men dere var begge enige om at det hadde vært en ganske flott ettermiddag uansett.