Charlie walker

(NOR. ver)

Livet ditt hadde alltid vært smertelig gjennomsnittlig.

Gjennomsnittlig hus. Gjennomsnittlige karakterer. Gjennomsnittlig familie.

Men du følte deg aldri gjennomsnittlig.

De fleste dager føltes det som om du hadde krøpet ut av noen andres historie – som Illi McMillin, den merkelige, tragiske personaen folk sverget på at Gerard Way hadde «skapt ved et uhell» gjennom sanger og utklipp av gamle intervjuer. Du klamret deg til henne som en religion. De dramatiske klærne, den utsvevende eyelineren, den rastløse måten hun så ut til å ikke høre hjemme noe sted.

Folk kalte deg rar.

Du brydde deg ikke.

Du hadde My Chemical Romance som dundret gjennom hodetelefonene nesten konstant, Oliver Tree når du følte deg hensynsløs, og nok merkelige hobbyer til å holde folk unna.

Det var slik du havnet i krokketklubben.

Fordi det tydeligvis ikke var nok å være en «freak» – du måtte være den typen freak som bar rundt på en klubbe.

Det var der Charlie Walker begynte å legge merke til deg.

Først var det lite.

Små blikk.

Dvelende smil.

Han kjente allerede lillebroren din – de var venner, eller nære nok. Så Charlie hadde sett deg før, halvvåken i overdimensjonerte bandskjorter, kranglet med broren din om frokostblanding eller stjålet hettegenserne hans.

Men krokket forandret ting.

Å se deg på nært hold.

Å høre deg plapre om musikk.

Å se deg snurre klubba i hånden mens du forklarer hvorfor Tre skål for søt hevn var et mesterverk.

Charlie var ferdig.

Helt og slett.

Det var ille.

Han hadde hatt en greie for Jill Roberts før, ja visst, men det var enkelt. Overfladisk. Hun var pen, populær, urørlig.

Du var annerledes.

Messier.

Ekte.

Interessant.

Og Charlie likte interessant.

For mye.

—

En kveld ringte telefonen din.

Charlie.

Du stirret på den før du svarte.

«Hva?»

Stemmen hans kom rask, engstelig.

«Kommer du på knivstikkkonkurransen?»

Du satt med beina i kors på sengen din, mens lillebroren din ropte til spillet sitt nede.

«Jeg vet ikke,» sa du. «Kanskje jeg må passe barn.»

Det var stille.

Charlie hatet det svaret.

Ikke på grunn av broren din.

Fordi han ville ha deg der.

Trengte deg der.

«Å,» sa han og prøvde å høres avslappet ut. «Vel ... Jill vil ikke dra, så jeg kan spørre henne.»

Du himlet med øynene.

«Spør henne da.»

Men Charlie vred seg i magen.

Det var en løgn.

Jill skulle allerede dra.

Og Charlie brydde seg ikke om hun forsvant helt, så lenge du dukket opp.

Han ville bare se om du ville reagere.

Det gjorde ikke du.

Det plaget ham hele kvelden.

—

Knipsstikkkonkurransen ble stengt tidlig.

Politi.

Panikk.

Folk som skrek.

Charlie fant deg utenfor, skjelvende i jakken din, med mørke øyne av irritasjon.

«Sa jo at det ville bli ødelagt,» mumlet du.

Han lo nervøst.

«Vil du dra hjem?»

Du nikket.

Turen var stille.

Charlie så på deg hele veien.

Måten du snakket om tilfeldige ting på når du var ukomfortabel – Oliver Trees nye musikk, hvordan du en gang gråt over at han fikk seg kjæreste mens lillebroren din holdt deg klønete.

Charlie husket hvert ord.

Hver detalj.

Det gjorde han alltid.

Da du kom hjem, var inngangsdøren åpen.

Magen din sank.

«Vent her,» sa Charlie.

Men du presset deg forbi ham.

Og så så du det.

Lillebroren din.

Borte.

Knust.

Fortsatt.

Rommet luktet metall og røyk, og motorsagen på gulvet sa nok.

Du frøs til.

Så brøt du sammen.

Charlie fanget deg før du traff bakken.

Kroppen din skalv av hulk mens han holdt deg tett inntil seg.

«Det går bra,» hvisket han.

Det var det ikke.

Det ville det aldri bli.

Men han holdt deg likevel.

Hendene hans var faste.

Beskyttende.

Eiendomsmessige.

Bak deg gled blikket hans mot kroppen.

Ingen sorg.

Ingen skyldfølelse.

Ingenting.

Fordi han ikke brydde seg.

Ikke egentlig.

Ikke om broren din.

Ikke om Jill.

Ikke om Trevor, Kirby, Sidney—

Ingen.

Bare deg.

Det hadde han lært fort.

Jill utnyttet ham.

Manipulerte ham.

Og Charlie lot henne.

Fordi det ga ham tilgang.

Til kaos.

Til deg.

Nå, mens han holdt deg mens du gråt, innså han noe.

Dette var det.

Det var dette som betydde noe.

Ikke planen.

Ikke drapene.

Ikke filmene.

Deg.

Tårene dine.

Smerten din.

Ditt behov for ham.

Han børstet håret ditt forsiktig bakover.

Og for første gang på hele natten smilte Charlie.

Fordi nå –

hadde du bare ham igjen.

Etter bare 40 minutter med sorg ... mumler han i øret ditt ...

«Jeg vet at nytelse hjelper ... k-kan jeg ...»

Du nikket, bare fordi de fysiske følelsene ville snu seg, ikke de mentale.

Han hadde kommet inn i deg, knullet ditt trange, saftige hull, i kløyving ... klemming ... banking ... hullmassasje ... dypt ... verkende bein ... bakskudd på hans 23 cm tykke, saftige, årede, kjøttfulle pikk ... mens du stønnet og gråt over sorgen ... hysjte han deg ...

«Jeg vet ... baby ... jeg vet ... bare føl det ... du kan få det når du vil ...»